Legers arbeidstid og tid til pasientarbeid i perioden 1994 – 2014

Mulige grunner til mindre direkte pasientarbeid

En del av nedgangen i direkte pasientarbeid for sykehusleger kan tilskrives rent demografiske endringer. Fra 1995 til 2014 har antallet sykehusleger økt med ca. 100 % (15), mens antallet potensielle pasienter (befolkningen) bare har økt med 17 % (16). Til sammenligning var økningen i antall fastleger på 26 % i perioden 2001 – 14 (17). Forutsatt en stabil folkehelse har det altså blitt flere leger «om beinet», noe som i seg selv må føre til en viss omfordeling av oppgaver, kanskje særlig direkte pasientarbeid. Dette stemmer godt med studier om et økende behov for tid til dokumentasjon, rapportering og koding, både i helsevesenet (18) – (20) og i andre yrkesgrupper, for eksempel pedagoger (21) og politifolk (22).

Helsevesenets organisering og det som i andre studier kalles legeproduktivitet kan også forklare noen endringer i legers tidsbruk.

OECD-data fra 2013 viser at legetettheten per 1 000 innbyggere var 4,3 i Norge, høyere enn i de fleste andre europeiske land (2,8 i Storbritannia, 3,0 i Belgia, 3,0 i Finland) (23). Legestatistikken indikerer at det nesten har vært en fordobling i antall yrkesaktive leger fra 1994 til 2014 (15). Ifølge Statistisk sentralbyrå økte antallet norske leger fra 1990 til 2009 raskere enn i andre europeiske land, særlig i sykehussektoren (24). Samtidig ser det ut til at legeproduktiviteten – målt i aktivitet både ved sengeavdelinger og i samlet aktivitet per legeårsverk – gikk ned i Norge. En analyse av data fra 1992 til 1999 viste en tydelig nedgang i legeproduktivitet (25). En rapport fra 2008 om bemanning og produktivitet i den somatiske helsetjenesten konkluderer med at Norge, sammenliknet med Danmark, Finland, Tyskland og Skottland, har den høyeste dekningen av leger i forhold til befolkningen og samtidig det laveste produktivitetsnivået målt i antall utskrevne pasienter fra sykehus, polikliniske konsultasjoner og dagbehandlinger per lege (26).

Det er gjennomført fire store helsereformer de siste 15 årene – fastlegeordningen i 2001, fritt sykehusvalg i 2001, sykehusreformen i 2002 og samhandlingsreformen i 2012. Reformene har hatt innflytelse på organiseringen av legenes daglige arbeid. Det var ingen politisk intensjon å skape mindre gunstige arbeidsforhold for leger, men legene rapporterer at de opplever begrenset faglig ytringsfrihet og mindre autonomi (27, 28).

Data fra legepanelet i 2010 viser at 50 – 70 % av respondentene opplever stress knyttet til stadige omorganiseringer av helsevesenet, og særlig gjelder dette sykehuslegene. Videre at omsorgen for pasientene blir dårligere på grunn av tidspress og fordi en stor del av arbeidstiden går med til administrasjon og dokumentasjon (19). I en studie om reformer i spesialisthelsetjenesten oppfattet både leger og sykepleiere reformene først og fremst som press for å øke produktiviteten, det vil si krav om behandling av flere pasienter på kortere tid. Sykepleiere mener at legenes medisinskfaglige kjerneoppgaver går på bekostning av det «mellommenneskelige» (18). Dette er i samsvar med våre data om nedgang i andelen timer brukt til direkte pasientarbeid hos sykehusleger, særlig i perioden 2000 – 14. Fastlegereformen ser ikke ut til å ha slått ut tilsvarende – tiden brukt på direkte pasientarbeid er uendret, rundt 70 %.

Hvordan oppgavene er fordelt mellom de ulike helsepersonellgruppene, har også betydning for legenes tidsbruk. Sykepleierne har fått en mer aktiv rolle i diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter i sykehus og poliklinikker – blant annet oppgaver i tilknytning til endoskopi og andre prosedyrer innen kirurgi, innen kardiologi, med ultralydundersøkelse av hjerte og kar, innen onkologi, med oppfølging av kreftpasienter, og innen revmatologi, med oppfølging av revmatoid artritt. Andre helsepersonellgrupper, som bioingeniører innen fagområdet patologi eller radiografer, er mer involvert i oppgaver knyttet til diagnostikk, og fysioterapeuter deltar i pasientoppfølging ved poliklinikker (29, 30).

På den annen side har legene overtatt oppgaver som tidligere ble gjort av merkantilt personell, for eksempel fra helsesekretærer når talegjenkjenning som dokumentasjonsverktøy blir innført (31), noe som innebærer mer tid og ressurser brukt på dokumentasjon. Krav om rapportering og dokumentasjon for å sikre god kvalitet på behandlingen er stadig økende. Elektroniske journalsystemer (EPJ) i helse- og omsorgsektoren kan også være tidkrevende for legene. Riksrevisjonens rapport i 2014 peker på svakheter i tekniske løsninger for meldingsutveksling mellom helseforetak, kommuner og legekontorer (32). I en undersøkelse i 2014 om elektroniske journalsystemer i sykehus i regi av Legeforeningen rapporterte nesten syv av ti sykehusleger at tid brukt på dette går på bekostning av pasientbehandlingen (20).