Artikkel
I Tidsskriftet nr. 4/2014 presenterer Hatle og medarbeidere en lærerik kasuistikk om en gravid kvinne med akutt pustebesvær og akalasi (1) .
Pasienten ble innlagt med mistanke om akutt lungeemboli. Det ble gjort ekkokardiografi uten at det ble påvist lungeemboli. Pulmonal CT-angiografi, eventuelt kombinert med CT-venografi, er anerkjent som primær metode ved utredning av mistenkt lungeemboli (2) . Ekkokardiografi gir ikke optimal diagnostikk, siden negativ undersøkelse ikke utelukker lungeemboli. Embolier på lappe-, segment-, eller subsegmentalt nivå fremstilles ikke på ekkokardiografi. Metoden er imidlertid aktuell for å evaluere høyre ventrikkels funksjon, trykk i lille kretsløp og for å vurdere differensialdiagnoser hos kritisk syke pasienter (3) .
Det er ikke angitt hvilke overveielser som førte til at man valgte ikke å utrede videre med CT, men vi antar at strålehygieniske hensyn inngikk i vurderingen. Imidlertid er det ikke holdepunkter for strålerelaterte fosterskader etter diagnostiske radiologiske prosedyrer (4) . Det kan foreligge økt risiko for misdannelser ved fosterdoser på mer enn 100 mGy. Pulmonal CT-angiografi innebærer en stråledose til foster i størrelsesorden 0,3 mGy. Risikoen for å overse potensielt livstruende maternell sykdom må derfor veie tyngre enn strålehygieniske hensyn til fosteret. Dette innebærer at utredning av mistenkt lungeemboli hos gravide bør gjøres på grunnlag av de samme overveielsene og etter samme algoritmer som hos ikke-gravide (4, 5) . Ventilasjons-perfusjons-scintigrafi anbefales ikke som primær metode fordi metoden er lite spesifikk, i tillegg til at den innebærer høyere stråledose enn CT (4) .
Vi mener derfor at det hadde vært naturlig å følge opp med CT-angiografi i det beskrevne tilfellet. I stedet ble det gjort gjentatte røntgen thorax, formodentlig for å utelukke andre årsaker til brystsmerter enn lungeemboli. Røntgen thorax har ingen definert plass i utredning av lungeembolisme (6) fordi det er en relativt grov screeningundersøkelse som verken er spesifikk eller sensitiv. Om man i denne situasjonen hadde supplert røntgenundersøkelsen med CT-undersøkelse, ville én og samme undersøkelse trolig avklart både om det forelå lungeembolisme og signifikant patologi i lungeparenkym, skjelett og mediastinum.
Diagnosen akalasi ble mistenkt etter gastroskopi, og på dette stadiet i utredningen ble det gjort MR oesophagus. Igjen antar vi at strålehygieniske hensyn ble vektlagt fordi MR til forskjell fra CT ikke innebærer ioniserende stråling. MR ga neppe bedre diagnostikk av oesophagus enn CT ville ha gitt. CT ville i tillegg fremstilt skjelett, lungeparenkym og mediastinale strukturer raskere og trolig bedre enn MR. Flere dagers forsinket diagnostikk kunne ha vært unngått hvis det var blitt gjort CT thorax eller pulmonal CT-angiografi tidlig i forløpet. Redsel for skadelige effekter av ioniserende stråler er ubegrunnet i de dosenivåene vi opererer med innen diagnostisk radiologi, og må ikke stå i veien for at de beste diagnostiske metodene benyttes ved utredning av potensielt livstruende sykdom.