Jacob Aalls sykdomshistorie
Det var i 1830 – Aall var 57 år gammel – at helsen begynte å skrante. På Eidsvoll i 1814 var han stadig plaget av magesmerter, diaré o.l. og måtte en dag holde seg hjemme. Han nevnte ofte liknende mageproblemer samt forkjølelser og annen «upasselighet», bl.a. hodepine.
Kort tid etter at Stortinget åpnet i februar 1830, fikk han nyrebetennelse og sterke smerter. Det er uklart hvem som diagnostiserte. Anfallet varte sammenhengende i tre døgn, og verken varmt bad, årelating eller legemidler (han angir ikke hvilke) mildnet smertene. Den nødvendige legeattesten som kunne ha fritatt ham fra stortingsarbeidet, og som han selv ønsket, fikk han ikke. Legen (vi kjenner ikke navnet) mente at en bestemt diett og mosjon ville sette ham i stand til å røkte arbeidet på Stortinget, og medisin skulle forebygge nye anfall.
Aall forsømte ikke et eneste ting- eller komitémøte. Han holdt den foreskrevne dietten og tok den anbefalte medisinen i form av piller, bare den nødvendige mosjon var det vanskelig å etterleve. Selv mente han å merke at det nå og da løsnet noen nyresteiner, men kjente ingen smerter.
Utover sommeren 1830 merket han hele tiden nyresmerter, betennelsen ville ikke gi seg til tross for diett og medisin. Murrende nyrebetennelse og heftige anfall gjorde at han etter legenes anbefaling påla seg selv streng diett og var forsiktig med fysiske anstrengelser. Blod i urinen ga ham hint om når han hadde vært uforsiktig og gått for langt.
Mosjonsturene i hjemtraktene på Nes var gjerne sju-åtte kilometer, ofte kombinert med inspeksjon av en av verkets gruver. Han gikk i all slags vær og var nøye med å bytte til tørt tøy når han ble våt. Hver dag tok han sodapiller og drakk vel en halvliter av et mineralsk helsevann på flasker som han fikk fra Tyskland. Han prøvde natriumpulver og brenneslete, og han spiste aldri etter klokken ni om kvelden. Bortsett fra nyrelidelsen, «Steensmertene», som han kalte det, mente han at helsen var bedre enn på lenge. Hodepinen som hadde plaget ham de siste årene, var borte.
I november 1830 fikk Aall konstatert podagra i den ene foten. Han kunne ikke forstå hvordan han – som levde så nøkternt – kunne bli rammet av en sykdom som gjerne ble omtalt som en patrisiersykdom. Det var en vanlig forestilling alt i de hippokratiske skriftene at podagra kunne bli fremkalt ved inntak av alkohol.
Midt i oktober 1833 havnet Aall i en kritisk situasjon som nær hadde kostet ham livet. I alle fall fremstilte han det slik i brev til sønnene. Utenfor lysthuset i Lunden (like ved hovedhuset) falt han i vannet idet han ville redde noen årer som lå og fløt i en halvsunken pram. Da han lente seg ut, brast tauet som var festet til en spiker i lysthuset. Aall havnet under båten og kom seg etter store anstrengelser såpass opp av vannet at han fikk tak i tauenden som ennå hang fra spikeren. Men vannet var dypt, og klærne og støvlene var så tunge at han ikke greide å hale seg opp på prammen. I flere minutter ble han liggende med vann opp til halsen og rope om hjelp, og både kreftene og stemmen var ved å ta slutt da en pike tilfeldigvis kom forbi og fikk reddet ham på land. I brevet het det at han etterpå følte seg lemlestet, med en forbigående følelse av feber. Men han ble ikke forkjølt. Anstrengelsene hadde tvert imot ført til at han mistet et par større nyresteiner, og han håpet «at være denne Plage qvit for en Tid».
I de kommende årene omtalte Aall jevnlig smerteanfall, som gjerne varte en uke og så gikk over i tretthet og utmattelse eller redsel for å få slike anfall. Våren 1835 var han for eksempel redd for å endre sin «daglige Diæt og Tids-Indeling» og på den måten pådra seg nye anfall med nyresmerter. Han var stadig i tvil om diett og mosjon virkelig hjalp og var inne på tanken om at «denne Cumulation af Smerter» kanskje kunne ligge i hans egen innbilning. Men han klarte ikke å la være å tolke dem som et vink fra livets realiteter, og at de tiltok i styrke, ga ham følelsen av at noe «Rædselfuldt» lå foran ham.
Best hadde han det når han fikk sitte ved skrivebordet. Dersom han var mer fysisk aktiv enn vanlig, kom det blod i urinen. Det i seg selv var ikke bra, men på den annen side trodde han at det hindret mer heftige anfall. Han var skeptisk til å prøve å forhindre at det kom blod i urinen ved hjelp av medisiner og andre kunstige midler, som han kalte det. Innimellom ble han likevel overmannet av smerter som gjorde ham arbeidsudyktig i flere dager. Derfor bestemte han seg for å få plagene undersøkt av Danmarks beste leger. Han ville reise til København så snart han følte seg sterk nok. Lenge var han i tvil om hva han ville tåle best: dampskipets vogging over havet eller vognens risting langs landeveien.
I mai-juni 1837 reiste Aall sjøveien fra Fredriksvern til København. Blant venner og familie i København levde og spiste han godt, dvs. han holdt en helt annen diett og rytme enn hjemme på Nes. Han kjente bare så vidt de vanlige sykdomsplagene og var helt uten smerter. Han oppsøkte den kjente legen professor Ludvig Levin Jacobson (fig 2) og beskrev legebesøket i brev til vennen Hofman-Bang, datert København 17. juni 1837: «Med Jacobsen kan jeg ikke ret blive enig med Hensyn til Kur-Metode. Han taler stedse om exploration som alle mine fratres doloris her i Byen fraraader. Det er Blodet, som en stærk Bevægelse bringer i mit Urin, som især forekommer ham noget mistænkelig, endskjønt han dog allerede ved den første Undersøgelse tror at være kommet til Kundskab om, at det ingen Blæresteen af nogen Betydenhed er. Selv har jeg meget liden Lyst til denne Sonderen, der vist kun lidet konvenerer med mine usle Nerver.»
Kanskje var hans gode helse i København noe av grunnen til at Aall ikke ble enig med Levin Jacobson om videre behandling og kur. Straks han var tilbake i Norge, kom smertene og anfallene på nytt. Han ga igjen uttrykk for at han følte steinens vandring gjennom nyrene til blæren, og til sist hvordan den i mindre biter banet seg vei ut i lyset. Og slik forsikret han seg selv om at han hadde gjort det rette i København.
I mai-juni året etter (1838) var Aall i Christiania i anledning arbeid i bergverkslovskommisjonen. Han oppsøkte da professor Christen Heiberg (fig 3). Om dette besøket skrev han til vennen Hofman-Bang 13. juni 1838: «Medens jeg vare i Christiania underkastede jeg mig imidlertid en Operation, som overbevisede mig om at det kun er Nyresteen og ikke Blæresteen hvoraf jeg lider. Det lykkedes Professor Heiberg at sondere Blæren med sit Instrument, og han fandt i denne Henseende intet Betænkeligt, kun en Tumescents [oppsvulming, vår anmerkning] i den ene Side, der antydede en Tendents til Hæmærhoider. Da Vanskeligheden at bevæge mig uden Ulemper, og tillige at blive af med Urinen, tiltog den senere Tid, underkastede jeg mig denne Operation, og jeg synes at lide nu mindre ved disse Ulemper.» Heiberg kom altså til samme konklusjon som Jacobson. Det var nyrestein, og ikke blærestein, Aall led av.
Da Aall kom hjem til Nes, begynte han en streng kur som bl.a. besto av store inntak av et italiensk helsevann, tappet på flasker som han fikk fra Hamburg. Utover høsten 1838 ble helsen så skral at han tvilte på om han var i stand til å foreta flere reiser. Han hadde hyppigere anfall, men ikke så heftige, noe han trodde skyldtes at det italienske helsevannet dro sykdomsstoffet ut av kroppen før det fikk dannet seg steiner. Han drev forsiktig mosjon og holdt streng diett, men hadde tannverk og mistet tenner, og var en tid plaget av byll i nakken, furunkel kalte den lokale legen Alexander Chr. Møller (1762 – 1847) det.
Med streng diett holdt Aall nyresmertene i sjakk sommeren og høsten 1839. Hva denne dietten besto av, skrev han lite om, bortsett fra at han hver morgen drakk en kopp kaffe i stedet for te. Det viktigste synes å ha vært regelmessig inntak av det italienske helsevannet, som han hadde stor tro på. Da han i perioder måtte ta til takke med et tysk helsevann, ble han urolig og fikk sønnen Jørgen til å bestille 200 flasker av det italienske, direkte sendt fra Trieste via Hamburg.
De neste årene hadde han med mer eller mindre regelmessige mellomrom, i pakt med årstidene, sterke smerter. Men anfallene varte kortere tid, og han håpet sykdommen hadde kulminert. Han holdt fortsatt diett, «et strengt Regime», som han kalte det, men mente ellers at et rolig sinn og et stasjonært liv var den beste kur.
Våren og forsommeren 1842 ble verre enn tidligere år. Heftige anfall kunne vare i dagevis, og han som hadde trodd at nyrene endelig hadde sluttet å danne disse steinene, kunne ikke annet enn å sende sin «gamle Lovsang til Forsynet, som sparer Sjælen, mens Legemet deprimeres». Han fortsatte å drikke det italienske helsevannet. Det mildnet smertene, trodde han, men uttrykte ofte at han gjerne skulle visst hvilke matvarer som førte til steindanning.
Våren 1843 led Aall av langvarig forkjølelse, og han gikk med katteskinn innerst mot huden for å holde jevn varme over nyrene. Smertene ved vannlatingen var store, men stabile og ifølge dr. Møller ikke urovekkende.
Hele vinteren 1843/44, med tre ukers mellomrom, ble Aall behandlet med blodigler. Men den gode virkningen som han fremfor alt kjente den aller første gangen, like før jul 1843, forsvant ganske fort. I tillegg til de vanlige smertene ved vannlating var podagraen kommet tilbake. Utover våren 1844 følte han at sykdommen for alvor begynte å få overtaket. Smerteanfallene gjorde at han ikke fikk sove. Han fikk medisiner (han skriver ikke hvilke), men de hadde ingen virkning, syntes han.
I et av de siste brevene, fra juni 1844, skrev han at anfallene var mildere, om natten var han nesten smertefri, men måtte ut av sengen fem-seks ganger for å late vannet.
4. august 1844 døde Aall, få dager etter sin 71-årsdag. På Nes ble liket obdusert. I kirkeboken ble følgende skrevet om dødsårsaken: «Af Steensmerte, da der ved Obduction fandtes en Steen i Form og Størelse som et Hønseeg der veiede over 6 Lod. Hans Lidelser vare lange og tunge» (3) (fig 4). Dessverre finnes ingen obduksjonsbeskrivelse, bare dette i kirkeboken. Det står at steinen veide «over 6 Lod», det tilsvarer over 90 g. Om det ble skrevet en obduksjonsrapport eller om den er gått tapt, vet vi ikke. Det er i det hele tatt noe overraskende at han ble obdusert. Og hvem foretok obduksjonen? Aall selv må jo ha gitt tillatelse til dette – kanskje for rett og slett å få visshet om hva som plaget ham slik.
En som kanskje kan ha utført obduksjonen, er Alexander Chr. Møller, som hadde vært lege i Arendal helt siden 1792 og også vært Nes Verks faste lege. Møller og Aall kjente hverandre godt, de hadde begge vært utsendinger til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Men Møller var gammel, 82 år, da Aall døde, og hadde året før avsluttet sitt virke som distriktslege i Arendal (4). En annen mulighet er den første distriktslegen i Kragerø, Christian Homann (1782 – 1860). Han hadde, som Møller, en usedvanlig lang virketid som lege på samme sted, hele 50 år fra 1810 (4). Eller det kan ha vært verkets nye unge lege Peter Martin Nerdrum (1815 – 78). Han hadde tatt medisinsk embetseksamen i 1840, og etter å ha arbeidet et par år ved Rikshospitalet ble han i januar 1843 «antaget af Jacob Aall som Læge for hans Hus og ved Næs Jernværk» (4).