Blodtrykksmåling er en av de mest benyttede prosedyrer i klinisk medisin på alle nivåer i helsetjenesten. Blodtrykk måles dessuten både i forskningssammenheng og av folk i sine egne hjem. Forhøyet blodtrykk, hypertensjon, regnes som en sentral kausal risikofaktor for hjerte- og karsykdom. I kliniske studier er medikamentell blodtrykksbehandling dokumentert som effektivt (1).
Årlig foretas det ca.10,2 millioner kontakter hos allmennpraktikere i Norge, om lag halvparten er konsultasjoner (2). Hypertensjon er hoveddiagnose hos 6 % av pasientene, mens 5 % har diagnosen hjertesykdom (2). Ifølge reseptregisteret ved Nasjonalt folkehelseinstitutt brukte 915 380 personer i Norge legemidler for sykdommer i hjerte og kretsløp i 2008. Det tilsvarer et beløp på ca. 2,1 milliarder kroner (3).
Å bli definert som å ha «for høyt blodtrykk» kan påvirke opplevelsen av egen helse i betydelig grad (4). Det er derfor viktig at en slik risikodiagnose ikke stilles uten at det er utvetydig grunnlag for det. Bivirkninger av antihypertensiver og forbruk av helseressurser er andre viktige argumenter for å sikre valid blodtrykksmåling, både i diagnostikk og behandling av høyt blodtrykk.
Leger og medisinstudenter minnes jevnlig på betydningen av riktig måleteknikk, gjentatte blodtrykksmålinger og gjentatte besøk på legekontoret før man tar endelig stilling til om blodtrykket er normalt eller for høyt. Derimot er det, i hvert fall så langt vi har erfart, vanlig å gå ut fra at blodtrykksapparatet i seg selv er i orden og at de målinger som fremkommer er valide. Både internasjonalt (5) og i Norge (6) er det imidlertid vist at det hyppig er feil på blodtrykksapparater som benyttes i klinisk praksis.
De siste 20 årene har økt oppmerksomhet omkring kvikksølvets giftighet ført til at myndighetene nå krever stans i bruk av kvikksølv i medisinske instrumenter til forskningsmessig og klinisk bruk (7, 8). Dette betyr at de klassiske blodtrykksapparatene med visuell skala og kvikksølvkolonne (fig 1) er i ferd med å forsvinne fra klinisk praksis. De erstattes av nyere typer apparater, av henholdsvis den aneroide (fig 2) og den oscillometriske (fig 3) typen (9).
De aneroide topper statistikken over blodtrykksapparater som viser feil verdi (10). Metodikken er å bruke trykkets påvirkning på en liten lufttett (anaeroid) boks. Apparatene er rent mekaniske og beheftet med flere feilkilder. De viktigste feilene skyldes lekkasje av luft og feil nullpunkt på skalaen. Apparatene påvirkes av temperatur og luftfuktighet og kan også endre seg med tiden på grunn av materialslitasje. Man har derfor foreslått at apparater til blodtrykksdiagnostikk og -behandling kalibreres én gang årlig i allmennpraksis og to ganger årlig i sykehus (11).
De automatiske oscillometriske blodtrykksapparatene måler pulsbølgen. Denne omdannes til oscillasjon, og en spesifikk algoritme beregner systolisk og diastolisk trykk av oscillogrammet som fremkommer (12). De automatiske oscillometriske blodtrykksapparatene viser praktisk talt aldri store systematiske feil. Følgende forhold må imidlertid tas hensyn til: Metoden er uegnet ved atypiske pulsbølger. Dette kan føre til feil måling av blodtrykk ved arytmier, spesielt atrieflimmer. Apparatene kan også være upålitelige ved måling på barn, gravide og eldre (13). Automatiske oscillometriske blodtrykksapparater som måler blodtrykket ved håndleddet anbefales ikke ved blodtrykksdiagnostikk og -behandling (14).
Allmennpraktiserende leger er etter vår erfaring ofte i tvil om hvilke apparater de skal velge ved anskaffelse av blodtrykksapparater. Det råder også en viss forvirring om validering og kalibrering (ramme 1 (15)). Nasjonale anbefalinger foreligger ikke. I denne studien har vi kartlagt hvilke blodtrykksapparater som er i bruk ved fastlegekontorene i Midt-Norge og i hvilken grad systematiske rutiner for kvalitetssikring av apparatene er etablert.
Ramme 1
Validering, kalibrering og kontroll av blodtrykksapparater
Validering foregår i regi av European Society of Hypertension International Protocol for Validation of Blood Pressure Measuring Devices in Adults. De siste ti årene har det på nettstedene www.dableducational.com og www.bhsoc.org blitt offentliggjort metoder for validering og lister over anbefalte blodtrykksapparater (15).
Kalibrering av blodtrykksapparater krever spesiell kompetanse og må gjøres av medisinskteknisk personell med adekvat utstyr.
Kontroll av blodtrykksapparat kan man på noen basale punkter utføre selv. Viseren skal stå på null når ventilen er helt åpen. Sjekk så ballong, ventil, slange og mansjett. For å undersøke om det er lekkasje i systemet kan man feste mansjetten rundt en massiv sylinder med omkrets på ca. 35 cm. Pump opp til 300 mm Hg, 200 mm Hg, 100 mm Hg og 50 mm Hg og la den stå slik i tre minutter. Man aksepterer maksimalt et fall på 1 – 2 mm Hg på de tre minuttene. Åpne dernest ventilen helt og sjekk at viseren går jevnt og raskt ned og stopper på null. Ved avvik her bør feilen identifiseres og korrigeres, eller det må kjøpes ny slange, ballong eller mansjett. Man kan også kontrollere blodtrykksapparatet mot et annet kalibrert apparat om disse knyttes sammen med en y-kopling, eller mot en gassventil med måler. Feil må uansett korrigeres med spesialverkøy av kvalifisert personell.