Lossius, Kari
Håndbok i rusbehandling
Til pasienter med moderat til alvorlig rusmiddelavhengighet. 387 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2011. Pris NOK 489
ISBN 978-82-05-39886-3
Da jeg for mange år siden skulle lese meg opp på statistikk, fant jeg snart ut at ved å velge bøker av kvinnelige forfattere fikk jeg tekster som var bedre skrevet og lettere å forstå. Dette kan selvsagt ha vært tilfeldig, men min forklaring den gangen var at de kvinnelige forfatterne måtte konkurrere med mannlige kolleger som pga. sin status slapp lettere til hos forlagene. Jeg tror ikke det er slik lenger (om det noen gang var), men da jeg leste denne håndboken i rusbehandling ble jeg minnet om «oppdagelsen» jeg gjorde i min ungdom.
I denne meget gode boken er nemlig 12 av de 16 kapitlene skrevet av kvinner, ett er skrevet av en kvinne og en mann sammen, og tre er forfattet av menn. To av disse «mannskapitlene», ett om avrusning og ett om Anonyme Alkoholikere, synes jeg faktisk er noe utflytende og vanskeligere å lese.
Det er psykolog Kari Lossius som må ta hovedæren for dette vellykkede prosjektet. Hun er redaktør og har fått de 11 forfatterne til å utforme sine kapitler mer eller mindre etter samme mal, bl.a. med gode kasuistikker og nyttige oppsummeringspunkter til slutt. Men det bør legges til at de fleste av forfatterne er knyttet til det samme dynamiske fagmiljøet på Bergensklinikkene. En gjennomgående trend er at Håndbok i rusbehandling er lite normativ, her er det hele veien åpning for forskjellige tilnærminger og synspunkter, noe som ikke er vanlig på rusfeltet. Samtidig er den solid kunnskapsbasert, med rikelige og godt oppdaterte referanser.
For å fremheve noe av det beste vil jeg nevne Nina Arefjords kapittel om personlighetsforstyrrelser og ruslidelser, Kari Lossius’ glimrende «essay» om gruppeterapi og ikke minst Therese Dahls interessante beskrivelse av såkalt ambulant brukerstyrt samarbeid. Her leste jeg for første gang en seriøs beskrivelse av det jeg og andre har etterlyst i faglitteraturen, særlig nå som nesten all politisk oppmerksomhet er ensidig rettet mot substitusjonsbehandling, nemlig det jeg vil kalle avansert omsorg. Systemer som i ekte Kierkegaardsk ånd kan møte misbrukerne der de er og så følge dem der de går. Jeg ser med forventning frem til en vitenskapelig publikasjon om Prosjekt K og Ytrebygda-modellen.
Kapitlet om legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er skrevet av en psykolog (Wenche Haga). Det tror jeg er bra, fordi dette temaet har en lei tendens til å bli overmedikalisert. Men her savner jeg litt flere etiske refleksjoner rundt begrepene «nødvendig helsehjelp» og «avhengighetsskapende» og kanskje litt mer om den rollen fastlegene spiller i dette etter hvert meget omfattende behandlingstilbudet. Det hadde også vært fint å høre litt mer om i hvilken grad LAR-pasienter kan ha nytte av alle de andre behandlingsmetodene som omtales.
To temaer som ikke er med, men som kanskje kan komme med i neste utgave, er veiledning av medarbeidere og tvangsbehandling. Men alt i alt er dette et rikt, nyttig og imponerende tilskudd til en raskt voksende norsk faglitteratur om rusbehandling.