Feilprioritering og overforbruk
John E. Wennbergs analyser av regionale forskjeller i bruk av helsetjenester holdt opp mot objektive mål for helse viser hvor det er rom for kostnadsreduksjoner og prioriteringer i helsetjenestene (17). Wennberg kategoriserer helsetjenester i tre grupper.
Den første kategorien kalles effektive og nødvendige helsetjenester. Dette er helsetjenester ingen stiller spørsmål ved nytten av, verken i medisinske fagkretser, blant politikerne eller i befolkningen. Eksempler på denne typen tjenester kan være akuttmedisin ved traumer, antibiotikabehandling av alvorlige infeksjoner og vaksineringsprogrammer. Hovedutfordringen med denne typen behandling er å unngå urettferdig sosial og geografisk fordeling av tilbudet (18, 19). I den offentlige debatt om helsetjenestene synes det å være en utbredt misforståelse at all medisinsk behandling er nødvendige helsetjenester. I virkeligheten utgjør denne kategorien kanskje bare en femdel av alle helsetjenester i Norge, en antakelse jeg baserer på Wennbergs studier i USA, som viste at denne kategorien bare utgjorde 15 % av det totale helsetjenesteforbruket (17).
Den andre kategorien kaller Wennberg valgsensitive helsetjenester. Dette er helsetjenester der det finnes to eller flere reelle valg for hvilke tiltak som kan iverksettes (17). Eksempler kan være innsetting av proteser ved slitasjegikt, behandling av mild hypertensjon, kontroll hos spesialist, mange utredende undersøkelser og screeningprogrammer. Hovedutfordringen med denne typen tjenester er at bruken i for stor grad avhenger av legenes egne erfaringer, i varierende grad av medisinsk kunnskapsgrunnlag og i for liten grad av pasientens preferanser (17).
Problemene er knyttet til store variasjoner i praksis og manglende evaluering av behandlingsresultater (20). Pasientene er i for liten grad med på de reelle valg, selv om det er utviklet metoder for pasientmedvirkning (17). Dersom pasienter kan velge på informert grunnlag, tyder undersøkelser på at mange sier nei takk til kostbare behandlinger og ja til enklere løsninger (17). Her ligger det sannsynligvis et potensial for kostnadsreduksjon i helsetjenestene i Norge (20). Wennberg viste at denne kategorien utgjorde 25 % av det totale helsetjenesteforbruket i USA (17).
Den tredje kategorien kaller Wennberg tilbudssensitive helsetjenester. Den omhandler ikke spesifiserte behandlinger eller tjenester, som over, men beskriver tjenester som varierer i omfang på grunn av variasjoner i hva som er tilgjengelig. Eksempler på slike tjenester er mange spesialistkonsultasjoner (21), sykehusinnleggelser (22), behandling hos fysioterapeut, kiropraktor og i alternativbransjen. Hovedutfordringen for slike helsetjenester er at omfanget varierer i betydelig grad etter hva som tilbys, uten at det fører til påviselig bedre helse eller lavere dødelighet i befolkningen (17). Det fører ofte til høyere kostnader, flere unødvendige bivirkninger (20, 23), uryddigere helsetjenester og lavere pasienttilfredshet (17).
Vi trenger mer kunnskap om hva som er et fornuftig omfang av helsetjenestetilbud og en langt større bevissthet hos fagfolk og helsepolitikere omkring forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Det vi ikke trenger, er et økende omfang av helsetilbud i et åpent helsemarked. Det vil gi økte omkostninger og flere behandlingsrelaterte skader (20). Tilbudssensitive helsetjenester utgjør kanskje over halvparten av helsetjenestene i Norge. Her ligger det trolig et potensial for kostnadsreduksjon og dermed armslag for omprioriteringer.
Utfordringen med feilprioriteringer og overforbruk i helsetjenesten handler med andre ord om å prioritere og fordele effektive og nødvendige helsetjenester rettferdig, heve kvaliteten på og redusere omfanget av valgsensitive tjenester og regulere tilbudssensitive helsetjenester til et dokumentert fornuftig nivå. Dette er en stor utfordring for den medisinske profesjon. Hvis vi ikke tar den selv, vil andre forsøke med mer uvitenskapelige metoder (5).